Vis kilden til Gutten som gjorde seg til løve, falk og maur

[[Category:Eventyr]]
Det var en gang en mann som hadde en eneste sønn; men han levde i armod og usseldom, og da han lå på det siste, sa han til sønnen at han ikke eide annet enn et sverd, et strieplagg, og noen brødsmuler, og det skulle han få til arv. Da mannen var død, ville gutten ut i verden og friste lykken; så bandt han sverdet om seg og tok brødsmulene og la i strieplagget til niste; for de bodde oppe i en skogli, langt fra folk. På veien måtte han over et fjell. Da han var kommet så høyt at han kunne se ut over vidda, fikk han se en løve, en falk og en maur, som sto og trettet omkring en død hest. Gutten ble ille ved da han så løven; men den ropte på ham, og sa at han skulle komme og skille tretten imellom dem, og skifte hesten slik at hver fikk det han burde ha.

Gutten tok sverdet og skiftet hesten så godt han kunne; løven ga han skrovet og største parten; falken fikk noe av innmaten og noe annet småtteri; men mauren fikk hodet. Da han hadde gjort det, sa han: "Nå synes jeg det er rett delt. Løven skal ha det meste, for han er størst og sterkest; falken skal ha det beste, for han er fin og fysen; mauren skal ha skolten, for han kryper i kroker og kriker."

Ja, den delingen var de vel nøyd med alle sammen, og så spurte de hva han skulle ha for det han hadde skiftet så vel imellom dem. "Har jeg gjort dere en tjeneste, og De er nøyd med det, så er jeg velnøyd," sa han; "men betaling skal jeg ikke ha." Jo, det skulle han ha, sa de. "Vil du ikke ha annet," sa løven, "så skal du få tre ønsker." Men gutten visste ikke hva han skulle ønske seg. Så spurte løven om han ikke ville ønske at han kunne skape seg om til en løve, og de to andre spurte om han ikke ville skape seg om til falk og til maur. Det syntes han kunne være både godt og vel, og så ønsket han seg det.

Han kastet sverdet og strieplagget, skapte seg om til falk og la til å fly. Så fløy han til han kom over et stort vann; men da han kom utpå, ble han så trett og så sårvinget at han kunne ikke fly lenger, og da han så et brattberg som sto opp av vannet, satte han seg på det og hvilte seg; han syntes det var et underlig berg, og gikk omkring på det en stund.

Men da han hadde hvilt ut, skapte han seg til en falk igjen og fløy avsted, til han kom til kongsgården; der satte han seg i et tre utenfor vinduene til kongsdatteren. Da hun så fuglen, fikk hun lyst til å fange den. Hun lokket den til seg, og da falken var kommet innenfor, sto hun ferdig, og - husj - slo kongsdatteren vinduet igjen, tok fuglen og satte den i et bur.

Om natten gjorde gutten seg til maur og krøp ut av buret, og så skapte han seg til den han var, og gikk bort og satte seg hos kongsdatteren. Da ble hun så redd at hun ga seg til å skrike, så kongen våknet og kom inn og spurte hva som var på ferde.

"Det er noen her!" skrek kongsdatteren. I det samme var gutten maur, krøp inn i buret og gjorde seg til falk igjen. Kongen kunne ikke se noen som var å bli redd for; så sa han til kongsdatteren at det måtte være maren som trykket henne. Men ikke før var han vel ute av døren, så var det det samme igjen. Gutten krøp ut av buret som en maur, ble så til den han var, og satte seg hos kongsdatteren.

Hun skrek høyt, og kongen kom og skulle se hva som var på ferde igjen.

"Det er noen her!" skrek kongsdatteren. Men gutten smatt inn i buret igjen, og satt der som en falk. Kongen så og lette både høyt og lavt, og da han ikke så noe, ble han sint for han ikke kunne få nattero, og sa det var noe tøv hun fór med; "skriker du slik én gang til," sa han, "så skal du bli var det at kongen er far din."

Men kongen var ikke mer enn vel ute av døren, før gutten var hos kongsdatteren igjen. Den gangen skrek hun ikke, enda hun var så redd at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg.

Så spurte gutten hva det var hun var så redd for.

Jo, hun var lovt bort til en haugebasse, sa hun, og første gangen hun kom under bar himmel, skulle han komme og ta henne, og da gutten kom, trodde hun det var haugebassen; hver torsdagsmorgen kom det bud fra haugebassen, og det budet var en drage, som kongen måtte gi ni velgjødde svin hver gang den kom, og derfor hadde han satt ut at den som kunne fri ham for dragen, skulle få kongsdatteren og halve riket.

Det sa gutten han skulle gjøre, og da det ble lyst om morgenen, gikk kongsdatteren til kongen, og sa at det var én inne som ville fri ham for dragen og svineskatten. Da kongen hørte det, ble han glad, for dragen hadde ett opp så mange svin at det snart ikke var flere igjen i hele kongeriket. Den dagen var det nettopp en torsdagsmorgen, og dermed så strøk gutten dit dragen pleide komme og ta imot svinene, og husbondkaren i kongsgården viste veien for ham.

Ja, dragen kom også, og han hadde ni hoder, og var så arg og sint at det fraste ild og luer da han ikke så svinematen sin, og røk på gutten som han ville ete ham levende. Men husj - gjorde gutten seg til løve, og sloss med dragen og rev av ham det ene hodet etter det andre. Dragen var sterk han også, og han spydde ild og eiter. Men da det led på, hadde han ikke mer enn ett hode igjen; det var det seigeste; til sist fikk gutten revet av det og, og så var det ute med dragen. Så gikk han til kongen, og det ble stor glede over hele kongsgården, og gutten skulle ha kongsdatteren.

Men så var det en gang de gikk i hagen, da kom selve haugebassen farende, tok kongsdatteren og fór bort igjennom luften med henne. Gutten ville etter med det samme; men kongen sa han ikke skulle gjøre det, for han hadde ikke noen annen igjen, nå da han hadde mistet datteren. Men det hjalp hverken bønn eller bud. Gutten gjorde seg til falk og fór av gårde. Men da han ikke så dem, kom han i hug det underlige brattberget han hadde hvilt på første gangen han fløy ut. Han slapp seg ned og satte seg der, skapte seg til maur og krøp ned igjennom en sprekk i berget. Da han hadde krøpet en stund, kom han til en dør som var gjenlåst. Men han visste råd til å komme inn, han krøp inn igjennom nøkkelhullet; der satt en fremmed kongsdatter og lysket en haugebasse med tre hoder.

"Jeg har nok gått riktig!" tenkte gutten ved seg selv, for han hadde hørt kongen hadde mistet to døtre før, som trollene hadde tatt. "Kanskje jeg finner den andre også," sa han ved seg selv og krøp inn igjennom nøkkelhullet på en dør til. Der satt en annen fremmed kongsdatter og lysket en haugebasse, og han hadde seks hoder. Så krøp han igjennom et nøkkelhull til; der satt den yngste kongsdatteren og lysket en haugebasse med ni hoder. Han krøp opp på leggen hennes og kløp henne; så skjønte hun det var gutten som ville tale med henne, og så ba hun haugebassen om hun ikke fikk lov til å gå ut litt. Da hun kom ut, var gutten den han var igjen, og så sa han til henne at hun skulle spørre haugebassen om hun aldri skulle komme derifra og hjem til far sin. Så gjorde han seg til maur og satte seg på foten hennes, og så gikk kongsdatteren inn igjen og tok til å lyske haugebassen.

Da hun hadde holdt på med dette en stund, falt hun i tanker. "Du glemmer å lyske meg; hva er det du grunder på?" sa trollet.

"Å, jeg grunder på om jeg aldri skal komme herifra og hjem til min fars gård," sa kongsdatteren.

"Nei, det gjør du aldri," sa haugebassen; "ikke før noen finner det sandkornet som ligger under den niende tungen i det niende hodet på den dragen som far din skattet til. Men det finner ingen. For kommer det sandkornet over berget, så sprekker alle haugebassene, og berget blir til et forgylt slott, og vannet til engmarker."

Da gutten hørte det, krøp han ut igjennom alle nøkkelhullene og gjennom sprekken ut på berget; der gjorde han seg til falk, og fløy dit som dragen lå. Så lette han til han fant sandkornet, under den niende tungen i det niende hodet, og fløy avsted med det; men da han kom til vannet, ble han så trett, så trett, at han måtte dale ned og sette seg på en stein i stranden. Rett som han satt der, blundet han et øyeblikk, og imens falt sandkornet ut av nebbet hans og ned mellom strandsanden. Så lette han i tre dager, før han fant det igjen. Men da han hadde funnet det, fløy han bent til brattberget med det og slapp det ned igjennom sprekken. Da sprakk alle haugebassene; berget revnet, og det sto et forgylt slott der, som var det gildeste slott i hele verden, vannet var de vakreste åkrer og grønneste enger noen ville se. Så reiste de til kongsgården og der ble det vel glede og herlighet. Gutten og den yngste kongsdatteren skulle ha hverandre, og de turte bryllup over hele kongeriket i syv samfulle uker. Og fór ikke de vel, så gi du nå må fare enda bedre!